mandag 14. april 2014

De nye grensene

Den raskt økende utviklingen av bruk av sosiale medier har flyttet personlige grenser langt på kort tid. Nå kan det fra utsiden se ut som mange av oss deler det meste med de fleste. Men gjør vi egentlig det?

De siste to årene har flere habile Facebookbrukere valgt å deaktivere sin konto og ta farvel med offentlighetens tyranni. Msn, som var mitt digitale bosted over en tiårsperiode, er forlatt. De skylder på tidstyveri og framsnakk uten grenser, om "likehunters" og selfietrenden som ingen ende vil ta. Statsledere så vel som småbarnsforeldre med øya kronisk plantet i en skjerm vil alle se, bli sett, dele og delta. Avhengighetstendsen til digitale medier som mobiltelefon, nettbrett og pc-bruk har aldri vært sterkere. Nå er phubbing (snubbing (snyte en venn for oppmerksomhet/respekt) + phone = ) innført som et fenomen, nettopp for at vi kan gjenkjenne og sette inn et krafttak mot det sosiale fjernværet. På Oslobussen er det få mennesker som legger merke til deg eller fører en hverdagssamtale om noe så trivielt som været. Majoriteten av de reisende mellom 13-40+ sitter med nesa klistret i et lysende brett av tekst. Ofte kombinert med hodetelefoner som begrenser hørselssansen fra omverdenen. Vi er sammen, men vi er ikke sammen. Vi er der, men er der ikke for hverandre.

Det vondeste for meg er å se småbarn som trilles i vogn som ønsker kontakt med sine foreldre, hvis oppmerksomhet er distrahert til fordel for mobiltelefoner og skjermer. Vi vet at et menneskes velfungerende psykologiske utvikling er avhengig av å bli speilet av omsorgspersonen for å lære å regulere egne følelser og skille mellom fare og trygghet. Nå er de små i større grad enn tidligere overlatt til seg selv, noe forskningen gir skylden for mulige relasjonelle traumer som kan vare livet ut.

Hvilken verden skaper vi oss når selektiv skjønnhets- og aktualitetstsinformasjon er rammene for våre inntrykk? Hvor mange nyheter trenger vi for å være oppdatert? Vi er blitt passive kikkere som observerer, vi trykker liker eller deler informasjonen videre. Men i mangelen av kvalitative hverdagssamtaler med ekte mennesker mister vi også vårt parameter for normalitet. Å være konstant pålogget blir en livsstil som avler stresshormoner, et uttalt krav til prestasjon farger livene våre. For oss som vokste opp med utendørslek og generasjonsboliger kan vurdere vår deltagelse i trendene. For våre barn er dette en udiskutabel verden.

Når livet går i motbakke - hvem skal du dele det med? Hvor skal du hente inspirasjon til å ta fatt på oppgavene du står ovenfor når ingen tør å vise deg at de har gjort eller gjør det samme? Livsmestring, foreldrekompetanse, eksistensiell undring og tilhørighetsbehov. Familien har vært det naturlige førstevalget for støtte, men familien er ikke hva den var på 70-tallet. Familien er formet i moderne konstellasjoner med gamle og nye relasjoner i bevegelig formasjon, de eldre er mer aktive og alle har realisert seg selv. Og de er online hele gjengen.

Når det blir slik at helt normale mennesker driver et AS av sin identitet, hvor vi blir børsnoterte salgsvarer - ja, for hvor populær du er avgjør kanskje hvilken jobb du får, hvilke venner du har og hvilke fritidsaktiviteter du deltar i. Da trenger vi en markedsfører, en PR-rådgiver, en økonomiansvarlig og en personalsjef. Og kanskje en prest også?

Jeg er overbevist om den utviklingen vi står med begge beina oppe i er for sen å snu, at vi bare øyner omrisset av de psykologiske og sosiale skadevirkningene av det gradvise tapet av "å bare være sammen" og "gjøre ting sammen", men at det ikke er for sent å trykke på alarmen og sette ut redningsbåtene. Ta kontrollen tilbake! Innfør wi-fi-frie tidspunkt i hjemmet? Avtal familietid hvor phubbing er forbudt og sosial kontakt blir belønnet. Delta i identitetsfremmende og selvverdsoppbyggende aktiviteter som frivillig arbeide og deltagelse i politiske eller veldedige organisasjoner som bidrar til en bedre verden. Ta telefonen tilbake og ring en venn. Skriv et brev. Les en bok. Besøk noen? Skru av mobilen og legg den i sekken når du går på tur. De vakre inntrykkene vil sitte fast i hjernen din så lenge du trenger dem, de blir ikke mindre eller forsvinner om du ikke fotograferer og deler alt på internett. Kan integriteten og verdigheten bli større hvis man også beholder noe eksklusivt for seg selv? Jeg bare spør.

Og klarer du å ikke dele opplevelsen på et sosialt medium i etterkant, da har du kommet langt!
Jeg har brent for en motvektsholdning i lengre tid, men ender paradoksalt opp med å blogge om det hele. - Ja takk, begge deler, sa Ole Brumm. Det ligger noe der.

- Se meg, hør meg, inkluder meg. - Hallo!?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar